EN GRENSEOVERSKRIDENDE TEKSTILKUNSTNER

Tekst: Hilde Sørstrøm - kunsthistoriker, skribent og frilans kunstkritiker.

Publisert 23.mars 2020 | Se Kunst Magasin nr 01 2020

Hilde Hauan Johnsens nysgjerrighet for materialitet har resultert i et rikt og nyskapende kunstnerskap. Hun finner stadig nye måter å kombinere tradisjonelle tekstilteknikker med ny teknologi.

– Det ligger fortsatt smerte i veggene her, sier billedkunstner og scenograf, Hilde Hauan Johnsen, idet hun slipper meg inn i sitt atelier i Troms fylkeskultursenter, mest kjent som "Kysten". Det spesielle bygget har tidligere vært både lungesykehus og tuberkulosehjem, og for 26 år siden var Johnsen med på å starte atelierfelleskapet her for profesjonelle kunstnere i Tromsø. Etter fjorten år som professor i tekstil ved Kunsthøgskolen i Bergen, flyttet hun i 2019 tilbake til hjembyen Tromsø. Her viderefører hun sin fagkunnskap til kunststudentene ved Kunstakademiet i Tromsø hvor hun nå er professor.

Utsmykking i Rødbanken

En tradisjonell vevstol i tre opptar store deler av plassen i Hauan Johnsens atelier. Hun forteller at denne veven har hun nettopp brukt i produksjonen av den ti meter høye tekstilinstallasjonen som nylig ble montert i foajeen til den nyrenoverte Rødbanken i Tromsø. Dette er ett av svært mange utsmykkingsoppdrag til offentlige bygg hun har utført gjennom årene.

Tekstilverket i Rødbanken, som foreløpig er uten tittel, er inspirert av ideen om et arnested, ildstedet i midten av en lavvo. Slik røyken stiger opp fra ildstedet, strekker Hauan Johnsens tekstilinstallasjon ti meter rett opp i den romslige foajeen til Sparebanken 1 Nord-Norge.

Kunstverket består av vevde optiske fibertråder og røde, gule, blå og grønne vevde bånd i lintråd håndfarget med planter fra den Nordnorske floraen. Lyset i fiberoptikken skifter farge i takt med årstidene. Det er et komplisert verk forteller Hauan Johnsen. Ikke bare fordi det kombinerer et gammelt tradisjonelt håndverk med nyere fiberteknologi – det er tross alt noe Johnsen etter hvert har lang erfaring med. Tekstilverket var også spesielt tidkrevende å lage på grunn av en avansert vevteknikk der kunstneren måtte spesialtilpasse vevstolen for å kunne bevege renningen ut i forskjellige vinkler.

– Det er kjempevanskelig, men en veldig artig teknikk. Jeg vil prøve igjen, men jeg må ta meg veldig sammen. For herregud det var nervepirrende!

Nysgjerrighet for materialitet

Hilde Hauan Johnsen lærte å veve fra tanten sin og påstår selv at hun egentlig er en klassisk tekstilkunstner. Likevel har interessen for ny teknologi i møte med tekstilhåndverket satt tydelige spor i hennes praksis. Interessen for fiberoptikk går langt tilbake i tid og har grobunn i en nysgjerrighet for materialitet.

– Det startet med min interesse for det taktile, det å sanse. I den vestlige verden er vi veldig opptatt av å se på ting. Vi ser på maleri, for eksempel. Men etter hvert så har jo måten å oppleve kunst på utviklet seg. Vi forstår kunst på flere nivåer nå, sier Hauan Johnsen som trekker frem lydkunsten som eksempel på en kunstart som åpner opp for å oppleve kunst gjennom andre sanser.

Når det gjelder fiberoptikk og utforskning av det lysledende materialet, så var det den svært populære lampen fra 1970-tallet som brakte henne dit, med sine tynne fibertråder med lys i farger som endrer seg. Det var mens hun bodde i Danmark for over tredve år siden at hun først begynte å utforske fiberoptikk som et kunstnerisk materiale. Det første tekstilarbeidet med fiberteknologi var Homage til Yanai som i 2002 ble utstilt på Tromsø kunstforening. Bak dette verket ligger en lang prosess for å finne ut hvordan lyd og lys kunne arbeide sammen. Hun diskuterte mye med musikeren Nils Johansen, kjent fra bandet Bel Canto og med broren sin som da var teknologisjef i NRK.

– Vi begynte med å undersøke diskoteknologi og endte til slutt opp med en pulsar som gjør at du kan sende analoge signaler som omformes til lys, forklarer kunstneren som understreker at dette kunne hun ikke gjort alene.

– Jeg har altså en tendens til å få noen ideer som er langt over mitt kompetanseområde. Men heldigvis så har jeg jo nysgjerrige folk rundt meg.

Samarbeid

Det å samarbeide med folk som har annen fagkompetanse, eller med andre kunstnere, står i det hele tatt svært sentralt i virket til Hilde Hauan Johnsen. De siste årene har hun for eksempel arbeidet tett med sønnen Mathias Hauan Arbo som har en doktorgrad i robotikk, og installasjonen i Rødbanken er det femte prosjektet de gjør sammen. Neste prosjekt er et kunstverk til Universitetet i Århus i 2021.

Siden i 2007 har Hauan Johnsen hatt et tett samarbeid med lydkunstneren Maia Urstad. Sammen lager de ett prosjekt i året. I 2020 arbeider de med en publikasjon om installasjonen Sprang. Et arbeid som har vært vist i SOFT Galleri i Oslo (2014), hos visningsrommet USF i Bergen (2017), og som nå vises på Osterøy museum i Hordaland frem til 2021.

Et annet samarbeidsprosjekt som er viktig for Hauan Johnsen, er det pågående sosiale kunstprosjektet The Stitch Project. I dette prosjektet som startet opp i 2011, arbeider Hauan Johnsen sammen med tekstilkunstnerne Kiyoshi Yamamoto, Omaya Salman, Marie Skeie, Britta Marakatt-Labba, Margrethe Kolstad Brekke og Hildur Bjarnadóttir. De reiser nasjonalt og internasjonalt med en hvit lang duk som publikum inviteres til å brodere på. Slik har de skapt et humanistisk kunstprosjekt hvor nål og tråd skaper møter mellom folk og mellom kulturer.Det er selvsagt ikke tilfeldig at de har valgt brodering som teknikk.

– Stinget er jo det mest universelle. Det er det alle kulturer har gjort til enhver tid, sier Johnsen, og forteller at de har vært både i Gaza, i Palestina, i Jerusalem, på Island, i Sverige, Danmark, Norge, og mange andre steder med duken som stadig får nye signaturer.

Grenseverdier

Sentralt i kunstnerskapet til Hauan Johnsen står også plantefarging som hun har drevet med i mange år. Hun har blant annet benyttet seg av plantefarging for å undersøke grenseområder, både på et politisk og personlig plan. I utstillingen «Tekstile Perspektiver» på Terminal B i 2019 var hennes tekstilarbeid av silkestoff farget med planter hun hadde sanket på grensen mellom Palestina og Israel, og fra grensen mellom Norge og Russland.

Ifølge kunstneren selv er plantefarging en metode hun benytter for å undersøke en slags grenseverdi på sin egen måte.

– Jeg prøver å lese hva er det naturen gir oss akkurat nå. Hva slags informasjon kan jeg hente i naturen som jeg kan fylle disse silkestoffene med? Hauan Johnsen forteller at hun vil dra tilbake til de samme stedene og gjenta forsøket på et senere tidspunkt for å undersøke om de samme plantene er der, og under hvilke forhold de lever.

Etter å ha oppsøkt disse grenseområdene fikk hun behov for å gjøre det samme på sin egen eiendom, som grenser ned til fjæra på Berg utenfor Tromsø. Her plukket hun lupiner, messinglav, steinlav, strandsiv og tang fra fjæra for å fargesette sin egen private grense. Hauan Johnsen forteller at etter gammel målestokk så eier man land så langt en hest kan gå på fjæra sjø, hvis man har eiendom som grenser til fjæra

– Det hadde skjedd så mye og jeg hadde reist så mange steder. Jeg ville bare, i noen sommeruker, fokusere på noe som var nært meg. Det resulterte i ti nye silkestoffer farget med det som fantes av fargeemne i dette grenseområdet og gav noen nye farger relatert til min private sfære, sier kunstneren som må kunne sies å ha en grenseoverskridende kunstpraksis på flere områder.